var det siste kapittelet i livet mitt, kunne jeg prøve å skrive det annerledes.
Da jeg gikk inn på sykehusrommet og så henne, kjente jeg henne knapt igjen. Det samme voldsomme blikket hun hadde da hun hadde forsvart lillebroren sin – men nå blandet med utmattelse. En dyp, sprø utmattelse.
Hun så opp, stålsatte seg et øyeblikk, reiste seg så og falt i armene mine.
Vi snakket ikke mye i starten. Vi holdt bare hverandres hender.
Elija sov i sengen – blek, med mørke ringer under øynene, med kabler og skjermer festet