selve ordet fornærmet ham. Han så på meg. «Pappa, du er sekstien år gammel. Skal du bo i et forfallent hus midt ute i ingensteds?»
«Jeg har ikke sett det ennå,» sa jeg.
Helen dyttet en kremfarget konvolutt over bordet. Jennys håndskrift på forsiden.
«Sam – Åpne gården. Stol på meg.»
Jeg plukket den opp. Håndflatene mine var ikke helt stødige.
«Det er én ting til,» sa Helen. «Din kone la igjen instruksjoner om at dette forseglede brevet skulle åpnes på eiendommen. Ikke før.»
Marcus reiste seg brått. «Jeg skal skaffe