med på slutten. Applaus brøt ut, og for første gang den kvelden følte jeg meg stolt.
Etter konserten ventet Jim i gangen. Han holdt et pappkrus med varm sjokolade, damp steg opp i den kalde desemberluften. Han sa ikke noe dramatisk. Han bare ga det til meg og sa:
«Jeg er stolt av deg.»
Den enkle gesten var som en åpenbaring. Jim prøvde ikke å erstatte faren min eller gjøre krav på en tittel jeg ikke var klar til å gi ham. Han bare dukket opp – på stille, viktige steder.