var synlige lenger inne. Ingen av farens ting. Ingen jaktjakke hang ved døren. Ingen slitte støvler. Ingen kjent lukt av sedertre, kaffe og sitronvaskemiddelet han brukte i helgene.
Det var som om faren min var blitt visket ut.
Og Linda sto i døråpningen og voktet viskelæret.
«Jeg må se ham,» sa jeg med stemme som brast. «Jeg må –»
«Det er ingenting å se,» svarte hun. «Det er over.»
Så, før jeg rakk å presse frem et ord til, lukket hun døren.
Ikke med et smell.
Bare lukket den – sakte, bevisst –