En fars stillhet …

var synlige lenger inne. Ingen av farens ting. Ingen jaktjakke hang ved døren. Ingen slitte støvler. Ingen kjent lukt av sedertre, kaffe og sitronvaskemiddelet han brukte i helgene.

Det var som om faren min var blitt visket ut.

Og Linda sto i døråpningen og voktet viskelæret.

«Jeg må se ham,» sa jeg med stemme som brast. «Jeg må –»

«Det er ingenting å se,» svarte hun. «Det er over.»

Så, før jeg rakk å presse frem et ord til, lukket hun døren.

Ikke med et smell.

Bare lukket den – sakte, bevisst –