En fars stillhet …

språk midt i. Hjernen min prøvde å avvise det. Jeg ventet på poenget. Korrigeringen. Den grusomme spøken.

Men Linda blunket ikke engang.

«Vi bor her nå,» la hun til. «Så … du bør gå.»

Jeg ble tørr i halsen.

«Jeg …» prøvde jeg igjen. «Hvorfor sa ingen noe til meg?»

Leppene til Linda krøllet seg svakt; det var ikke et smil – mer et uttrykk for tilfredshet.

«Du satt i fengsel,» sa hun. «Hva skulle vi gjort? Sendt deg et kondolansekort?»

Bak henne så gangen annerledes ut. Andre bilder på veggene. Andre møbler