på likevel.
Ikke høflig.
Ikke forsiktig.
Jeg banket på som en sønn som hadde talt ned dagene, som en som hadde rett til å være der.
Døren åpnet seg, men varmen jeg hadde forestilt meg, strømmet ikke imot meg.
Linda sto der.
Stemoren min.
Håret var stylet som om hun nettopp hadde kommet fra frisøren. Blusen så nystrøket ut. Og øynene hennes – de skarpe, granskende øynene – gransket meg fra topp til tå, som om jeg var et problem som ankom nøyaktig etter planen.
Et øyeblikk trodde jeg hun ville skvette