malingen var friskere. Blomsterbedene var annerledes. Nye biler fylte oppkjørselen – blanke og fremmede – som om huset var blitt overtatt av et liv jeg aldri hadde blitt invitert inn i.
Jeg satte ned farten.
Likevel gikk jeg opp trappen.
Døren hadde ikke lenger den matte marineblå fargen faren min hadde valgt fordi «den skjuler skitten». Nå var den antrasittgrå og så kostbar ut. Og der dørmatten pleide å ligge – en helt enkel, brun en som alltid lå skjevt – lå det nå en fin matte med tydelig skrift:
HJEMME BEST
Jeg banket