tung til å bære meg.
Så brettet jeg ut brevet.
BREVET SOM ENDRET ALT
Det begynte med navnet mitt.
Ikke «Kjære sønn».
Ikke «Til den det måtte angå».
Bare:
Eli.
Det var slik far skrev når noe var viktig.
Hendene mine skalv mens jeg leste.
Eli,
Hvis du leser dette, er jeg borte. Jeg beklager at du får vite det på denne måten. Jeg ville ikke at din første dag i frihet skulle bli som et nytt fengsel.
Jeg har vært syk lenge. Ikke den typen sykdom man blir frisk