gi plass, gi slipp og gå videre. Men så kom en melding. Ikke fra en lokal. Ikke fra en venn. Men fra en kvinne jeg aldri hadde møtt. Ordene hennes var stille. Ærlige. Rå. «Datteren min har nesten ingen klær. Vi går gjennom en tøff tid. Ville du … ville du fortsatt sendt det?» Det var ingen etterspørsel. Ingen dramatikk. Bare en mor som ba om hjelp.
Og i det øyeblikket nølte jeg. Ikke fordi jeg tvilte på henne. Men fordi verden har lært oss å vokte våre hjerter – å lure