dyr parfyme og en falsk tålmodighet som er i ferd med å ta slutt.
Samme kveld ringte Helen Sinclair.
«Marcus har lagt inn et bud på gården,» sa hun.
«Hvordan visste du det?»
«Han ringte meg og spurte om dødsboet kunne frafalle skattekravet. Jeg sa nei.» Stemmen hennes var målrettet og bestemt. «Sam, den gården er verdt mye mer enn Marcus tilbyr. Ikke selg. Ikke til ham. Ikke til noen. Ikke ennå.»
«Helen, jeg kan ikke betale atten tusen. Pensjonen min dekker så vidt husleien.»
«Jeg vet. Men hør på