se dem falle –
det er å reise seg uten å bli som dem.
Noen ganger blir jeg fortsatt sint når jeg tenker på ansiktsuttrykket til Linda idet hun lukket døren.
Noen ganger kjenner jeg fortsatt på smerten over alle kveldene faren min ikke var der, selv om han hadde sine grunner.
Men når jeg besøker eiketreet, føler jeg meg ikke som et offer.
Jeg føler meg som en sønn som endelig hørte det faren min ikke klarte å si høyt før det nesten var for sent:
«Jeg glemte deg ikke.»