høre at ordene ens ikke betyr noe.
Men jeg tenkte ikke på fortiden.
Jeg tenkte på én ting.
Faren min.
Hver natt der inne hadde jeg sett ham for meg på samme sted: sittende i den gamle lenestolen ved vinduet, mens lyset fra veranda-lampen falt over de kjente trekkene i ansiktet hans. I hodet mitt ventet han alltid. Han var alltid i live. Han bar alltid på den versjonen av meg som eksisterte før rettssakene, før avisoverskriftene, før verden bestemte seg for at jeg var skyldig.
Jeg stoppet ikke for